Takk til Siri Westerås for denne personlige fortellingen. Her kan du lese om hennes erfaringer og refleksjoner angående nedtrapping av psykofarmaka (1).
Hurdalsjøen Recoverysenter
Jeg fant Hurdalsjøen Recoverysenter på sosiale medier. Det var så godt å finne dette stedet, for hjemme alene hadde jeg begynt å miste håpet om jeg noen gang kunne klare å komme av medisinen. Seponeringssymptomene hadde tidligere vært mange og skremmende, og jeg følte at jeg holdt på å bli gal. Min største drivkraft for å seponere psykofarmaka er håpet om å føle meg hel igjen, få kontakt med følelseslivet og kroppen min. Seponeringssymptomer som forvirring, tretthet, angst og insomnia (2), kunne jeg ikke klare alene.
Kunnskap om nedtrapping
Det er viktig med kunnskap om psykofarmaka og nedtrapping. Det er likevel viktig å finne en balansegang mellom å vite for lite og for mye, for ikke å skape frykt for hva som kan komme av symptomer. Denne fine balansegangen må hver enkelt av oss selv finne. Å ha en behandler man kan diskutere med for å få laget en fornuftig nedtrappingsplan er viktig. Det er ingen fasitsvar på hva en god nedtrappingsplan vil si. Vi opplever alle nedtrapping ulikt. Det jeg vet per i dag er at autoseponering ikke er noe for meg. Det ga meg uholdbare emosjonelle, fysiske og mentale smerter, som har gitt meg «arr» i kropp og sjel. Da jeg gjennomgikk disse lidelsene klarte jeg heller ikke å glede meg over at medisinen var seponert. Dette til tross for at jeg visste at den medisinen påvirket hjernen min, håret, huden, negler, en følelse av å bli depersonalisert (3) med dårlig fysisk og sosial tilhørighet.
Psykofarmaka påvirker min kreativitet, spontanitet: Det å være meg. Det er ingen universelle eksperter på det å trappe ned på psykofarmaka fordi hver og en person er så ulike. Selvfølgelig kan det være informativt og til hjelp å lære fra andre som har vært igjennom nedtrapping, men du er din egen ekspert på deg selv og dine opplevelser.
Under nedtrapping opplever jeg at hjernen prøver å lure meg til å ville gi opp. Da må jeg prøve å samle tankene, slik at ikke frykten tar overhånd. Her prøver jeg å bruke personalet, venner eller familie for å få støtte, slik at jeg klarer å fortsette nedtrappingen. Historier om personer som har stått på medisiner over mange år, som lykkes med seponering, skaper håp og optimisme. Når man hører om de som bare har stått på medisiner over kort tid og likevel strever med seponeringssymptomer, så skaper det bekymring. Det er med andre ord ikke bare en vei for å gå av psykofarmaka og ingen opplever seponering likt.
Det kan virke som at ut ifra de mange pasienthistorier man har hørt og lest om at de fleste suksesshistorier med å trappe ut av medisiner er ved bruk av sakte nedtrapping. Det betyr ikke at dette er den eneste rette vei.
Å redusere stress i hverdagen er viktig for meg. Jeg prøver derfor å tilrettelegge hverdagen, slik at den er overkommelig for meg. For meg betyr det slik det er nå å holde meg unna medisiner og alkohol. Det er på grunn av min oversensibilitet for medisiner, og alkohol går dårlig sammen med mine medisiner. Jeg har «silt ut» hvem jeg ønsker å ha kontakt med av venner og familie. De jeg må streve med for å holde kontakt med, har jeg kuttet ut.
Det å lytte til kroppen uansett hvor hardt det kan være har blitt viktig for meg når jeg seponerer medisin. Psykofarmaka har for min del vært med på skille meg selv fra min kropp og gjort meg «nummen følelsesmessig». Jeg kjenner ikke at kroppen prøver å kommunisere med meg og har f eks veldig nedsatt følelse i huden, nedsatt evne til kjenne eller lokalisere smerte.
Det å trappe ut av psykofarmaka er en ensom og tung reise. Det å ha støtte rundt meg betyr veldig mye, selv om de ikke skjønner så mye av hvordan det oppleves for meg å foreta nedtrapping av medisinene. Mine støttespillere er først og fremst familien, som tar store deler av ansvaret i hjemmet. (Ektefelle, barn, mor, søster og bror, venner, og personalet der jeg for øyeblikket er innlagt, samt behandler som er psykiater.) Det å være medlem av ulike Facebook-fora har gitt meg mye støtte og råd.
Dette er en personlig fortelling om nedtrapping av psykofarmaka, som jeg har fått skriftlig fra Siri Westerås. Hun er en av pasientene ved Hurdalsjøen Recoverysenter, som mange ble litt kjent med gjennom programmet Helene sjekker inn. Fortelling er kortet ned etter avtale med Siri Westerås.
Vi gjør oppmerksom på at Siri ikke skal kontaktes direkte på grunn av hennes egen prosess, som hun trenger ro til.
Ta gjerne kontakt via vårt kontaktskjema.
